Historie

Stiftelseshistorien i LgB har endelig blitt satt ned
på papir, etter lang tid med muntlig overførelse.
Det finnes alltid mennesker som vil være uenig
med visse detaljer, men det er vanskelig å bestride
de historiske fakta.

Det er stifter May Linn Jakobsen har satt seg ned
og tenkt gjennom hva som skjedde, og det er
hennes memoarer som stilles opp her.

Slik ble Lungegaardens stiftet
av stifter May Linn Jakobsen


Da sesongen '94 i Vågens Bataljon gikk mot slutten, var det stor splittelse
innad i korpsets råd. Splittelsen kom hovedsakelig av uenighet om hvordan
korpset burde drives. I løpet av høsten delte rådet seg i to fraksjoner.
Da korpset hadde valg i slutten av september brøt den ene fraksjonen ut av
korpset for å stifte et nytt. De fire jentene som brøt ut var :

Synnøve Knudsen Ingnes,
Frøydis Lilly Knudsen Ingnes,
Sissel Irene Porten og
May Linn Jakobsen.


De første dagene i oktober glødet telefonlinjene mellom jentene, de var fast
bestemt på at dette skulle gå. Etter hvert sluttet også en femte jente seg til
utbryterne. Hun het Henriette Hafsaas og var opprinnelig valgt inn i rådet i
Vågens for sesongen, men trakk seg straks da hun hørte om planene om
et nytt jentebuekorps.

Den 7de oktober, 1994, møttes fire av de fem jentene i Ingnes familiens leilighet
i Rosenbergsgaten og stiftet et nytt jentekorps. Synnøve Knudsen Ingnes var ikke
tilstede denne dagen fordi hun måtte på jobb. Men de fire andre jentene vedtok at
Synnøve Ingnes også skulle regnes med som stifter av korpset.

Jentene hadde ikke noe navn klart for korpset. De visste heller ikke hvor det
skulle holde til, men den første tanken var at korpset skulle holde til på Sverres-
borg Festning
, og dermed hete Sverresborg Buekorps. De bestemte med en
gang at det skulle være et buekorps, med buer og hellebarder som bevæpning.
Uniformene skulle være sorte, korpsfargene skulle være rødt, hvitt og blått,
og fanen skulle være rød. Offisers rang og distinksjoner ble bestemt, også at
kommando skulle skje på marsj! Offiserene skulle bruke sløyfe til galla, mens
soldatene alltid skulle bruke slips.

Men det viktigste grunnprinsippet i det nye korpset var at dette skulle de klare selv!
Et buekorps for jenter, drevet av jenter, på jenters premisser!

Allerede den første dagen begynte jentene å snakke om verving og hvordan de
skulle skaffe midler til å kjøpe nødvendig utstyr. Det ble nevnt loppemarked og
muligheter for å gå med reklame. Loppemarkedet ble avholdt tidlig på nyåret '95
på Bergen Katedralskole, og jentene gikk med reklame hele resten av høsten og
vinteren etter dette møtet. Strøkene de gikk var mange og lange, hele Sollien,
Lægdene og Montana.

På dette første møtet var jentene også veldig bestemt på at dette buekorpset
måtte startes opp og drives i tråd med tradisjonene. De ville ikke trakke noen på
tærne, og hadde derfor tidlig et møte med guttekorpsenes fellesråd for å informere
og svare på spørsmål.
Jentene ville også unngå sladder og rykter og hadde derfor en pressekonferanse
i kjellerlokalene på rockeklubben Garage kort tid etter stiftelsen. Dagen etter presse-
konferansen ble nyheten om dette jentebuekorpset slått stort opp i byens aviser,
med bilder av de fem jentene og med tegninger av uniformer og bevæpning i
Bergensavisen. Senere var de til og med intervjuet på lokal-tv!

Det første jentene måtte ordne var et sted for korpset å eksersere, og et navn!
Det ble tidlig sendt søknad til Bergenshus om å få benytte Sverresborg, men etter
en stund kom avslaget. Sverresborg ble allerede brukt av Skutevikens Buekorps,
noe jentene ikke var klar over før da.

Jentene møttes jevnlig, ofte på Spiskammerset i Galleriet. Etter hvert kom det frem
en idé om å bruke områdene rundt Lille Lungegårdsvann som eksersis-område
og dermed kalle korpset Lungegaardens Buekorps. Men heller ikke dette var helt
uproblematisk, for i Markens Bataljon hadde man en gang på 1920-tallet hatt et
rekrutteringskorps ved navnet Lungårdskompani. Men etter møte med Markens
Bataljons råd og noen av gamlekarene, ble der nådd enighet om at jentene kunne
bruke navnet.

Kort tid etter ble fanen tegnet. Den skulle ha rød silkebunn, med gullfrynser
rundt. Midt på skulle være omrisset av Lille Lungegårdsvann, med korpsets
farger inni og oppå der en utspent skytebue. I de fire hjørnene skulle være fire
symboler: Bergen Byvåpen, Riksvåpenet, Lungegaard familiens våpenmerke
og Fredsduen. Påskriften skulle være:
Lungegaardens Buekorps, stiftet 7de oktober 1994, i gull. Fanen ble tegnet på
Buekorpsmuseet og målet til fanestangen ble tatt av Kronhengens Bataljons
fane. Nå begynte ting virkelig å ta form, og jentene begynte etter hvert å tenke på
rekrutteringen. Det ble holdt et lite møte på Rica Travelling Hotel. Oppmøtet var
ikke det store, men kort tid etterpå - litt ut i februar begynte jentene å øve med
utstyr lånt fra diverse guttekorps, og Lungegaardens Buekorps var en realitet.

Selvfølgelig er det ingen lett jobb å starte et buekorps!
Man må ha mye pågangsmot, vilje og masse kunnskaper. Det hadde disse
fem jentene og derfor klarte de denne vanskelige oppgaven. Men etter hvert
tæret det også på kreftene, og etter en intern krangel i begynnelsen av mars,
trakk May Linn Jakobsen seg ut av korpset og det ble fra der av opp til de fire
andre jentene, og alle de andre som hadde sluttet seg til dem, å få korpset på
linje. Hun begynte for øvrig igjen i korpset som slager i 1996. 10 mai, 1995 stilte
Lungegaardens Buekorps på linje for første gang, med Rose Kristine Gamslett som
Sjef, og en rekke av guttebuekorpsene var tilstede med gaver og gratulasjoner
under faneoverrekkelsen på festplassen.

Lungegaardens Buekorps deltok til og med i flaggtoget uken etter hvor de
gjorde et solid og positivt inntrykk på byens befolkning! Og hele tiden hadde
jentene klart å gjøre alt arbeidet i tråd med buekorps-tradisjonen, og uten å
trakke noen for hardt på tærne. Og korpset skulle etter hvert, om ikke akseptert,
men i allfall respektert av byens guttebuekorps.

Print